Kan vi stole på psykologiske forklaringer?

Annet

Oppdatert 02.04.2024.

Bilde av ung gutt med falsk bart.
Illustrasjon: Artur Skoniecki – Pixabay.com

Flere sentrale fagpersoner hevder at ME/CFS-pasienter er syke av psykiske årsaker. Kan vi stole på psykologiske forklaringer?

Er de vitenskaplige og forskningsbaserte, eller er de bare teorier forkledd som fakta?

OBS

Dette notatet er kun ment som info som forhåpentligvis kan kaste litt lys over dette emnet for folk flest. Det er skrevet av en person UTEN medisinsk utdanning.

Mitt inntrykk av psykiske forklaringer

Mitt personlige inntrykk er at en del psykologer og psykiatere ofte fremsetter logiske men likevel dårlig underbyggede forklaringer i forbindelse med ME/CFS. Det smaker veldig av hypotetisk synsing og lite av vitenskaplig dokumentering.

Det virker også som psykologi-tilhengerne ikke støtter seg spesielt mye til forskning. Jeg får inntrykk av at de primært lener seg på forklaringer som de synes virker logiske og fornuftige og stemmer med deres «tro».

Men selv når de viser til psykologisk forskning og psykologisk kunnskap, er jeg ofte usikker på troverdigheten.

Replikasjon av psykologiske studier

Dersom en forskningsstudie kokluderer med et bestemt resultat, har dette svært liten verdi dersom ikke andre forskere får samme resultat når de utfører samme studie. Å replikere en studie, altså gjenta en studie som en annen forsker tidligere har utført, er helt nødvendig for å kunne stole på resultatene. En studie som ikke er replikert, er ikke til å stole på.

Studier må dessuten være utført på en robust måte. Innsamlingen av data må være gjort på på en robust måte, og dataene må bearbeides og analyseres på en robust måte. Med robust måte mener jeg at ting må gjøres på en måte som ikke bidrar til usikkerhet om resultatene og konklusjonene. Veldig mange studier er dessverre så små (har så få deltakere) at de av den grunn ikke kan anses som robuste og dermed heller ikke pålitelige.

Det viser seg at innen psykologien skjer det sjelden at forskere replikerer studier. Slik har det vært gjennom minst 50 år, ser det ut til. Dermed vil svært mye av kunnskapsgrunnlaget som psykologer bygger sine meninger og teorier på, være upålitelig.

Dr. Michèle B. Nuijte ved Department of Methodology and Statistics ved Tilburg University i Nederland har kikket nærmere påliteligheten til psykologiske studier. I artikkelen «Assessing and Improving Robustness of Psychological Research Findings in Four Steps» foreslår han også hvordan man bør sjekke robustheten på studier før man bestemmer seg for å replikere. Vitenskaplige studier er både dyre, tidkrevende og personell-krevende å utføre. Derfor er det et poeng å ikke kaste bort tiden på studier som i utgangspunktet er upålitelige. Det er mye smartere å bruke tid og ressurser på replikering av robuste studier.

OBS:
Replikasjon er selvsagt like viktig innen biomedisinsk forskning som innen psykologisk. Upålitelige forskningsresultater finner man også innen annen forskning (f.eks. biomedisinsk), men kanskje ikke i samme utstrekning som innen psykologi.

Jeg synes det er veldig bra at de siste årene har hatt stor fokus på manglende replikasjon av tidligere studier. Det vil bidra til at vi får se en vekst i replikasjoner i fremtiden.

Konsekvenser av upålitelige studier

Når massevis av den psykologiske forskningen fram til i dag har ubekreftede resultater, må jeg stille meg tvilende til en mengde psykologiske påstander. Og siden jeg ikke vet hvilken kunnskap som bygger på vellykket replikasjon av tidligere studier, må jeg strengt tatt stille meg tvilende til alle psykologiske forklaringer selv om de kan virke fornuftige og logiske. Mye er helt sikkert riktig, men jeg kan ikke vite hvilken kunnskap som er korrekt og hvilken som ikke er det.

Også innen biomedisin finnes mange ureplikerte studier, dessverre. Også her må jeg stille meg tvilende til mange medisinske påstander og kan vanskelig vite hva som er korrekt og hva som ikke er det.

Når vi vet at definisjonen av ME/CFS har variert mye opp gjennom årene, og at mange av legene som stiller diagnosen er dårlig innsatt i fagfeltet, blir det et lotto-spill å lene seg ukritisk på kunnskapsgrunnlaget innen ME/CFS.

Vi må heller ikke glemme at journalister så godt som aldri har rede på vitenskap og vitenskaplige metoder. Dessuten er de fleste lesere ganske sugne på oppsiktsvekkende resultater. Derfor er info formidlet via aviser, tidsskrifter og blogger som oftest upålitelig.

Når man skal vurdere om resultatene fra en studie er av betydning, må man vurdere selve studien for å finne ut om den er gjennomført og analysert på en robust måte. Vegard Lysne har skrevet noen gode tips om dette i bloggen til Frisk og Funksjonell. Men det aller viktigste er å sjekke om studien er replikert.

Jeg er alltid skeptisk til:

  • Anekdotiske beviser, altså å la enkelt-historier fungere som generelle bevis. Eksempel: En pasient hos Dr. NN gjennomgikk xxxx-terapi og fikk halvering av sine symptomer.
  • Små studier, altså med få deltakere. Har studien mindre enn 100 deltakere, kan man sjelden trekke allmenngyldige konklusjoner.
  • Pilotstudier (forstudier). De er uten replikasjon, og de har ofte altfor få deltakere.
  • Oppsiktsvekkende studier. De er ofte veldig lite robuste, og de har ofte altfor få deltakere.

Flere lenker